Dette er faktisk noe som har skjedd hvert år siden jeg fikk medisiner. Av en eller annen grunn er det alltid noe tull rett før fellesferien, og så har jeg ikke medisiner på ukesvis. Jeg er selvstendig næringsdrivende og når de ansatte har ferie må jeg jobbe ekstra. I mellomtiden bare flyter tid og dager sammen.
Ekstra jobbing i kortere perioder kan gå helt greit, så lenge jeg har medisiner. Da klarer jeg organisere hverdagen, bruker ikke for mye mental energi på å bare “være til”, klarer å komme meg ut av huset før 11-12 og rekker faktisk gjøre ting sammen med ungen min før jobb, og nyter tiden mellom jobbslutt og leggetid mer.
I år var det en fornying av en godkjennelse som ble avslått. Og klagen blir selvfølgelig ikke behandlet før etter fellesferien… I mellomtiden må jeg gå uten medisiner. Dette er jeg ikke lenger irritert over. Det har blitt en vane at det alltid “er noe” og dermed får jeg jo også en årlig test på om jeg faktisk trenger medisiner fremdeles, og det gjør jeg hvert år gitt…
At søknaden ble avslått er et mysterium for meg. Jeg har jo allerede fått medisinen godkjent og brukt den i ett år nå. Men, men. Dagene går i ett for meg, jeg har vanskelig for å virkelig kjenne sammenhengen mellom forrige uke, denne uka og hva som kommer neste uke. Fordelen med dette er jo at jeg aldri rekker bygge opp langvarig irritasjon, for jeg glemmer liksom at jeg var oppgitt forrige uke også ;)
Dagene bare flyr forbi, pang så er det kveld hver eneste dag, og hva har jeg egentlig fått gjort? Svært lite. Jeg har ikke rukket å kjede meg noe særlig noen av dagene, men ikke vet jeg hva som har tatt sånn tid at jeg ikke har fått gjort noe… Velkjente takter dette, det var jo sånn det bare var alltid før jeg fant ut at ADHD kanskje var grunnen.
Jeg kunne ikke skjønne hvorfor “alle andre” hadde vasket huset, funnet tid til å holde en hage, dra på turer, invitere folk, besøke folk, jobbe, sove, spise… Og jeg må si at jeg vet fremdeles ikke hva som hindrer meg fra å ha tid til alt dette nå som jeg er medisinløs.
Alt jeg vet er at med medisiner fungerer jeg mye bedre, og er mye nærmere slik jeg skulle ønske jeg kunne være uten at det krever så mye av meg som nå.
Medisiner er definitivt ikke rett for absolutt alle, og jeg tror at oppfølging med samtaleterapi minst en gang i måneden, kanskje til og med en gang i uka i starten, burde være første tilbud og medisin noe man kunne diskutere der.
Jeg mener virkelig at samtaler med en person som kan ADHD eller iallefall ikke er kritisk, uansett om det er en lege, psykolog, coach eller noe annet, det burde være første stopp etter man får diagnosen!
Nytt i år er at jeg tross mye jobbing (andre kaller det normal mengde, mye for meg), klarer meg helt greit! Mat på bordet hver dag, husarbeidet er sånn ca på stell (roterommet ikke inkludert), ungen min har det bra og det har stort sett jeg også!
Kontakt med andre på adhd-forum har lært meg mye, og jeg har klart å legge til meg noen vaner som overlever medisinpauser. Vaner som gjør at selv om det ikke går helt av seg selv, så blir ting faktisk gjort! Dette er slikt man kan få hjelp til med riktig oppfølging også! Det behøver ikke være medisiner, mye jobbing med seg selv, og flere år med dette. Man burde kunne få denne hjelpen helt fra starten. Da ville medisinering fungere så mye bedre også.
For man vet som regel ikke hvor unormal man faktisk er, før man har fått leve litt uten alle vanskene.
Eller, jeg vet det jo da, for jeg er medisinløs hver sommer jeg, og får godt sammenligningsgrunnlag ;) Men jeg gleder meg til jeg får orden på hverdagen igjen altså. Jeg er en av dem som har det best med medisin.
Jeg har ikke døgnrytme slik som folk flest. Det betyr at hjernen min ikke sender ut like mye melatonin som den skal når det mørkner ute, og ikke opprettholder et “indre døgn” på ca 24 timer. Overhodet. Tvert imot blir mine indre døgn lenger og lenger, helt til jeg kan være våken halvannet døgn før jeg blir trøtt, om jeg følger kroppens egen vilje.