Det er bare jeg som får være impulsiv, ikke du!
Posted in Fakta / typisk for ADD/ADHD, Rutiner, Tema for diskusjon, gi deres kommentarer!, Voksne on 02/28/2010 07:44 pm by adhdmammaJeg kan godt sprette ut av sofaen og finne på noe, være på vei til en avtale og så få lyst til å gjøre noe annet med den jeg treffer enn det vi egentlig skulle, jeg kan få lyst til å bytte arbeidsvakt, reise, ikke reise, hva som helst. Men om noen andre plutselig endrer sine planer med meg… Da blir jeg fryktelig frustert.
Er det ikke ironisk? At jeg som har en diagnose som innebærer nettopp impulsivitet ikke takler at andre forandrer på planene? Jeg blir forvirra, føler jeg er litt i vakuum, vet ikke helt hva jeg skal gjøre, vil jo helst gjøre det som var planen, blir irritert fordi det tydeligvis er vanskelig å holde seg til planen, blir irritert fordi jeg ikke syns jeg har noen grunn til å bli irritert…
Jeg trenger å vite hva som skjer. Det er så mye surr og virr inni meg at det holder. Jeg takler ikke at det skal komme utenfra også! Det kan være noe så enkelt som at vi ikke drar et sted likevel, eller at noen spør meg samme dag om jeg kan jobbe annerledes senere på dagen.
Når endringer i planene blir kastet på meg, så blir jeg sur. Rett og slett grinete. Jeg vil ikke forandre noen ting. Jeg vil ikke være imøtekommende. Jeg vil ikke gjøre noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Om jeg selv foreslår det kan jeg være veldig imøtekommende, klar for endring, være med på alt nytt. Men om det kommer fra noen andre takler jeg det bare ikke.
Jo kortere varsel, jo verre er det. Til og med når jeg vet det ikke er til å unngå, slik som at noen er syke og jeg dermed på steppe inn på jobb, så blir jeg i dårlig humør av det.
Jeg er jo voksen og prøver å skjule dette så godt jeg kan, men det er nå engang sånn.
Vi med ADHD trenger rutiner. Vi med ADHD har store problemer med å innføre og holde på rutiner alene. Vi trenger at dem rundt oss forstår at det er nok med det konstante tankesurret og den dårlige oversikten mentalt sett på daglig basis. Vi trenger at dem rundt oss legger litt ekstra innsats i å planlegge, si ifra på forhånd, og holde seg til planen. Da kan vi jobbe sammen for å gjøre hverdagen mindre stressende.
Jeg skulle ønske jeg kunne taklet andres endringer i planene bedre. Noen ganger går det helt greit. Det er vondt at andre ikke kan ha noe slingringsmonn før jeg blir sur, mens jeg må ta meg selv i nakkeskinnet for å holde på planer selv.
Men ikke bli sint når jeg blir sur, vær så snill? Det er ikke fordi du har gjort noe galt, du som kommer med endringene. Ikke noe mer galt enn å forvirre meg iallefall. Det er bare det at det blir stress og kaos inni meg når ting blir annerledes enn jeg hadde trodd, og det er iblant vanskelig for meg å omstille meg før jeg har fått føle litt og reagere litt. Det er et uttrykk for frustrasjon og at jeg er overveldet, og ikke noe personlig.
Du har også lov til å si til meg at du helst vil vi skal gjøre som planlagt om jeg kommer med impulsive forslag om å gjøre alt annet.
Mest av alt trenger både jeg og andre forutsigbare rutiner. Det er som om vi går på stressnivå 5 av ti mulige hele tiden pga diagnosen. En endring i planene som fører til nivå 5 hos vanlige folk kjører oss rett opp på max, 10. Vi har mindre å gå på før det blir for mye rett og slett.
Jeg liker meg best når jeg vet hva som skjer, så skjer det, og etterpå skjedde det slik som jeg trodde. Enkelt og greit. Selv om jeg noen ganger behøver hjelp til å holde meg til planene selv ;)
Er det ikke rart, at vi som er født mer impulsive enn andre, tåler andres impulsivitet dårligere?
02/28/2010 at 22:40
Så sant så sant!: ) Jeg vil bare si at kalender på mobilen er elskverdig! Hadde nok aldri klart meg uten, og er nok også mye det samme som du sier med at vi trenger rutiner: )
Utrolig nok klarer jeg som regel å ha veldig god orden på hva jeg skal gjøre om dagene, men enkelte dager føler en virkelig hva litt rot kan gjøre. Liker ikke å drikke på fest, blir så stresset hele tiden om hvordan jeg skal komme meg hjem igjen, så jeg kjører til vanlig. Venner som ikke klarer å bestemme seg for hvor de skal, når de vil hentes her og der, og ombestemmer seg ofte er et utrolig slit! De ringer annethvert minutt og lurer på hvor jeg er, når jeg kommer, og om jeg skal spørre de om noe så har de ikke peiling. Frustrerende uten like, men gjør det i alle fall veldig godt å komme hjem igjen, og følelsen av å være til hjelp, for de få som faktisk takker.
Menmen, utfordringer må en nesten ha. Om ikke så blir vel alt annet til mye større problemet, eller?
03/01/2010 at 14:24
Fantastisk bra skrevet, kjenner meg utrolig igjen! Og adhd er fullt av slike “selvmotsigelser”.
03/01/2010 at 19:26
Veldig bra skrevet og forklart. Du er så flink til å sette ord på det…
03/02/2010 at 23:31
Vegard: ja en god kalender på mobilen kan hjelpe mye. Det er bare viktig at kalenderalarmen lager skikkelig lyd, ellers får jeg det ikke med meg. Bare et lite pling av noe slag holder liksom ikke for meg iallefall.
Sleepy: ja det er rart hvordan ADHD fører til mange slike ting som er begge sider av en sak. Kan forstå at mange tror det bare er å ta seg sammen, når de ser at vi klarer ene siden av noe fint, men så plutselig takler vi det ikke likevel uten at de helt ser forskjellen.
Elifa: Tusen takk for komplimentet! Syns selv jeg ikke helt klarer å forklare det i det hele tatt, så det er bra dere får noe ut av det likevel :)
03/04/2010 at 15:44
Har netopp fått diagnosen i en alder av snart 30.. og jeg trodde i grunn jeg var helt tullete ang dette med planer og forandinger osv, senest i går falt jeg og min mann ut pga han forandret planene for dagen, jeg blir sur og vanskelig, uten og ville det egentlig, det bare skjer. Åsså blir jeg trist og lei meg etterpå fordi jeg har så lett for og ragere slik jeg gjør… Og min mann blir frustret over at jeg altid skal være så vanskelig… Og med barn i hus er det jo fort at planer blir forandret også, så det er altid noen utfordringer. Men nå etter jeg leste dette innlegget her så forstår jeg jo at det er sånn det er og ha adhd! Og det er godt og få slike bekreftelser..Da jeg har trodd jeg aldri kunne få noen logiske svar på mine problemer og ihvertfall aldri kunne sitte og lese andre som har det likedan! Tusen takk for en veldig fin blogg, den er til MEGET stor hjelp.
03/05/2010 at 12:35
Som en som ikke har noe å skylde på for at jeg blir både sinna og frustrert over plutselige endringer, så er dette egentlig et innlegg som slår under beltestedet.
Å ikke bli sint når du(dere) blir sur(e) er meget enkelt å si, eller be om.
Jeg tror ikke at det er så jævlig enkelt for diagnoseløse folk heller.
Da er nemlig alt som er galt med en bare ens egen skyld, og noe man kan gjøre noe med. Noen ganger hadde det vært fint med en unskyldning for å være surrete.
03/06/2010 at 00:20
Snokia: Du har helt rett, det er ikke greit for folk rundt oss å forstå i det hele tatt! Du har også rett i at dette er noe man må jobbe med selv.
Jeg har jobbet med det så lenge jeg kan huske. Og derfor blir jeg bare småstressa idag, istedet for å få raseriutbrudd, reise hjem uansett hvor jeg måtte befinne meg osv. Og dette selv om jeg er voksen.
Om du også liker best å vite hva som skal skje, og så holde seg til det, så burde du også si dette til dine nærmeste.
Omtanke for hver enkelt persons ekstra svake sider er ikke noe man kan be om kun hvis man har en diagnose, det er noe man kan forvente av de nærmeste uansett!
På samme måte som vi alle må gjøre vårt beste for å ta hensyn til våre egne nærmeste, syns jeg vi kan forklare og be om hensyn tilbake.
Å ha ADHD dreier seg ikke om å bare være surrete, det dreier seg om å være så surrete at man knekker sammen i krampegråt når man ikke finner nøklene IGJEN fordi man prøver så hardt man bare kan hver eneste dag å legge de nøklene på sitt faste sted, man glemmer andre vers i nattasangen man har sunget til barnet sitt siden fødselen (dette gjør jeg hele tiden, enda mamma sang den for meg da jeg var liten også…).
Det dreier seg om å slite så mye selv etter man gir alt man har hver eneste dag, og likevel kommer ikke resultatene. Dette er heller ikke noe som skjer innimellom, dette er hverdagen, hele tiden, hver uke, hvert år, tiår etter tiår for oss med ADHD.
Hvis du sliter så mye så burde du snakke med legen din. Jeg sier ikke du har ADHD, men det er ikke normalt å slite så mye, så kanskje du burde ta noen blodprøver, se om alt er som det skal være, og utelukke at det er noe som gjør at du surrer så mye.
Det er IKKE alltid bare ens egen feil!
03/06/2010 at 00:29
L: nå som du vet at dette er din vanlige reaksjonsmåte, hva med å snakke med ham om dette, si at du helt enkelt må få tid til å omstille deg? Kanskje det går ann å avtale at når ting endres må du få 10 minutter på deg til å være litt i fred før dere diskuterer de nye planene, så du får omstilt deg og følt ferdig uten at følelsene renner over i krangel?
Jeg fungerer iallefall dårlig om jeg får beskjed om nye planer og så skal diskutere dem med en gang…
03/06/2010 at 20:12
Hei, og takk for enda et flott innlegg, ADHDmamma. Dette kjenner jeg godt igjen. Jeg bruker så mye energi på å forberede meg mentalt på alt som skal skje, at lufta går helt ut av meg når det skjer endringer.
En ting som er enda verre for meg er når noe kanskje skal skje. Kanskje. Sånn venting i uvisse, åssen skal en stakkar takle det da?
Forutsigbarhet er et nøkkelord for oss med ADHD!
Snokia - vi som har ADHD bruker svært sjeldent å skylde på diagnosen vår, for så bare å ture videre. ADHD er ingen unnskyldning, men ofte er det en forklaring. Vi jobber veldig for å mestre ting bedre i dag, enn vi greide i går. Det gjør vi for vår egen del og av hensyn til de vi prøver å fungere sammen med. Innsikt i hva ADHD er, og hva det gjør med oss, trenger vi for å få dette til. Derfor er slike innlegg som dette så viktige.
Det er ikke lett å være menneske, verken med eller uten diagnose. Men om du vil bytte, så er det helt greit for meg!
ADHDmamma, tenk gjennom hvor mye energi du skal bruke på kritiske innlegg. Det kommer til å komme fler av dem, vet du. Ikke la det tappe deg!
Anne